Vi var sju spillere, så alle rollekortene var i bruk; en sheriff, to deputy, tre outlaws og en renegade. Sheriffen viser sitt kort, alle andre roller er hemmelige. Outlaws vinner hvis sheriffen dør. Sheriffen og deputyene vinner hvis alle outlaws og the renegade er døde. The renegade vinner hvis han er last man standing... I tillegg til rollekortet får hver spiller et karakterkort. Alle karakterene har forskjellige egenskaper som spilleren bruker i spillet.
Ingen av oss hadde spilt Bang! før, så vi famlet litt i første runde. Alle unntatt Erling, som viste seg som en handlingens mann. Erling gikk løs på sheriffen med det han kunne, og avslørte med det mer eller mindre sin rolle som outlaw. Dermed ble han det klare målet for sheriffen og deputyene, og ble dermed den første som røyk ut. Tilfeldigvis slik at nr 2 som røyk ut, Arne, også var skurk. Rollefordelinga ble tydeligere og tydeligere, og også tredjemann til å bite dusten («bite the dust») var outlaw, og det var Tommy. Da følte nok sheriffen og hans to deputyer seg trygge, men det hadde de ingen grunn til... Hvem som var renegade var ennå uklart, og de fleste hadde forskjellige oppfatninger om hvem det var og hvordan man skulle finne det ut. Sheriffens glimrende plan var slik: Knut Einar kunne hadde bare to «liv» igjen. Sheriffen skjøt ham en gang, så han bare hadde ett igjen, selv om sheriffen var helt sikker på at Knut Einar var deputy. Dette var en felle for Harald, som sheriffen var mer usikker på. Sheriffens teori var slik: Når Knut Einar bare har ett liv igjen, vil Harald skyte ham hvis han er renegade, men ikke hvis han er deputy. Harald tok kverken på Knut Einar, og det tolket sheriffen som at Harald var renegade. 
Knut Einar, sheriffens "offerlam". Imens satt Berge stille i et hjørne og delte ut skudd i øst og vest, men aldri mot sheriffen. Deretter røyk Harald ut, og da viste det seg at han var deputy, og ikke renegade slik sheriffen trodde. Harald var nemlig ikke like sikker på Knut Einar som sheriffen var, og trodde Knut Einar var renegade. Dermed sto det mellom sheriffen (Bjørn) og The Real Renegade, Berge. Berges karakterkort tillot ham å å trekke et nytt kort hver gang han ble «skutt». Den fordelen klarte han å utnytte til å vinne, til tross for at han måtte ha to «missed»-kort for å avverge sheriffens «bang»-kort. Vi gratulerer Berge! På korteska står det at Bang! tar 20 til 40 minutter. Nå er det tilfeldigvis slik at det IKKE stemmer. Faktisk må det enten være rein bløff, eller så er vi UTROLIG treige i forhold til andre. Riktig nok var det første gang vi spilte det, men likevel... Dette blir tatt opp i denne diskusjonstråden på Boardgamegeek. Den viktigste spillmekanismen i Bang! er psykologi, eller kanskje hobbypsykologi. Den hemmelige rollefordelingen gjør at man er usikker på hvordan man skal gripe oppgaven fatt for å ikke avsløre rollen sin for raskt, og det videre spillet beror på hvordan spillerne tolker de andre spillernes trekk.
Harald, BrettVetts fremste motstander og største bekjemper av tilfeldighetselement i spill, hadde «tilfeldigvis» med seg Wings of War. Dette har vi stiftet bekjentskap med i BrettVett før, men denne gsngen var det en annen variant, nærmere bestemt Wings of War – The Dawn of World War II. Vi flytta oss til neste bord (spare tid på å ikke rydde, det kan man gjøre dagen etter), delte kjapt opp i to lag, valgte oss fly og satte i gang med regelforklaring til de som ikke hadde spilt det før. Aksemaktene (Tyskland/Japan) var fire spillere; Berge, Erling, Bjørn og Arne, mot allierte (Storbritannia) som var tre; Harald, Tommy og Knut Einar. Det skulle man kanskje tro var grei skuring for aksemaktene?
MEN NEI! Når ditt fly blir skutt, er det det angripende flyets ildkraft som avgjør hvor mye ditt fly skades. I teorien. Det er nemlig et aldri så lite element av tilfeldighet også i Wings of war. Tilfeldigheter, Harald?!?! Omtrent som med.... TERNINGER??!! FYYY!!!! Man skal nemlig trekke skadebrikker, som kan variere fra 0 til 8! Og det er jo litt drøyt når flyet bare tåler 18-19 i skade før det blir skutt ned. Ja ja, la oss bare si det sånn at tilfeldighetene ville at aksemaktene trakk høye tall og fikk mye skade på flyene, mens spitfirepilotene flakset rundt og trakk 0 etter 0. Trenger vel ikke å si så mye mer om hvordan det gikk...
Tilfeldig eksempel på et nedskutt aksemaktfly. 
Tilfeldig eksempel på et annet nedskutt aksemaktfly.
Tilfeldig eksempel på et ikke nedskutt alliertfly. Vel vel kara, DETT VAR DETT! Hva synes dere, ble det vel mye element av flaks denne gangen? Hva synes dere i så fall om det? Kjør debatt!
